Det største marerittet som backpacker har blitt virkelig

Her kommer del to av gårsdagens (og dagens) busstur.

Du vet når det blir litt småkaldt i det du holder på å sovne, og du finner frem noe du kan bruke som teppe. Det skulle ikke jeg gjort i natt. For cardiganen min, var det noen andre som hadde funnet før meg. I det jeg er på vei til å sovne igjen, ser jeg et insekt. Et insekt jeg har sett en gang før, på hostellet i Rio. Er det en ting jeg har vært veldig redd for hele veien på turen, så er det å havne på et hostell som har BEDBUGS. Og hver gang jeg har sjekket inn på et nytt sted, sjekker jeg ALLTID madrassen for liv som ikke skal være der. Jeg har vært helt sykt flink på det faktisk. Så da jeg så denne lille skapningen på hostellet, sprang jeg rett ned i resepsjonen, og fikk fyren med meg opp på rommet. Da han så den, begynte han å prate babyspråk til den "næmmen er du her du da" og knipset den bort. Så sa han til meg at det er vanlige dyr som lever i trærna, og sikkert hadde forvillet seg inn siden vinduet var åpent. Til slutt sa han "du vet du er i et eksotisk land nå?". Ok, tenkte jeg, jeg hadde jo hørt at bedbugs er veldig små, og vanskelig å se, så da denne lå rett oppå lakenet mitt, og var veldig lett og se, så tenkte jeg ikke så mye mer på det. Ikke før i dag. Da "lille bille" nr.5 kom krypende på cardiganen, skjønte jeg at disse har hvert fall ikke tilfeldigvis kommet inn gjennom bussvinduet. Så jeg fikk krølla jakka sammen, og lagt den i en pose sammen med de andre klærna jeg hadde i håndbagasjen.

(Bildet er hentet fra Google, hadde ikke helt tålmodighet til å stille de opp sånn... Men skulle du noen gang være i tvil, så ikke vær det. Den største er noen cm stor altså!!)

FOR SENT.

Jeg knærta de jeg så, noen mindre enn de jeg hadde sett før, og tenkte at dette kunne ikke være sant. På en buss, som ikke skulle være fremme før om 15 timer, satt jeg midt i bedbugmarerittet. Bare at jeg ikke sov. Jeg gikk ut de gangene det var stoppepause, for å riste klærna, men det funka heller ikke. Til slutt tenkte jeg bare at jeg ikke fikk gjort noe med det her og nå, og at jeg måtte prøve å sove litt. Det ble en kaldt og søvnløs natt. Og de gangene jeg sovna, drømte jeg om de små krapyla. Jeg sovnet ordentlig en liten stund, og da jeg våknet, tenkte jeg at det bare var en drøm, helt til jeg så noen av de var fulle av blod. Og da begynte det å klø. På rompa og hoftene, de stedene som fort blir gnidd litt på når bussen humper. Etter noen lange timer kom jeg endelig frem til Salvador. Hostellet jeg hadde booket dagen i forveien, nektet å ta meg i mot, og det skjønner jeg jo egentlig. Men de viste meg hvert fall et vaskeri. Hun dama som drev det vaskeriet var så utrolig snill, og ble med meg for å finne nye klær, siden alt jeg har må vaskes. Så fikk jeg lov til å dusje hjemme hos henne, som var i samme bygning som vaskeriet. Jeg ble faktisk så rørt over hvor snill hun var mot meg, at jeg begynte å grine. Noen tårer som hadde pressa på de timene på bussen.
Så måtte jeg finne meg et nytt hostell, og jeg prøvde det som lå ved siden av det jeg egentlig hadde booket. Her hadde ryktet allerede gått, men de sa jeg kunne få en sjanse, men måtte si i fra om jeg så noen fler.

OG OM DU IKKE VIL SE ROMPA MI, SÅ MÅ DU SLUTTE Å SKROLLE NÅ!

Sånn ser det mer eller mindre ut på begge sider, litt nedover beina, og litt på magen og armene.

Så nå har jeg dusja for tredje gang. Både for å føle meg litt renere, og for å få gråte ut. Jeg er livredd for at det skal dukke opp fler, og jeg er nesten redd for å legge meg i senga. Alt jeg ser er bedbugs, selvom det ikke er det, og jeg kjenner at de kravler rundt på kroppen min. Jeg blir helt paranoid av dette her, og de dagene jeg hadde med hvile, er for lengst brukt opp.

Og om noen har hatt bedbugs/veggdyr, og har noen gode råd, så tar jeg det i mot med åpne armer. HJELP!